4 Vår kommentar til innstillingen (og vedtaket)

Sak 019/11

 

Kommentar til sekretariatets innstilling

 

Av Erik Thorvik og Stig Riise Pettersen

 

15. mars 2011

 

 

 

 

Innhold

 

1  Innledning                                                               1

2  Hegges feil                                                              2

3  Klagens punkt A                                                     5       

4  Klagens punkt B                                                     8       

5  Klagens punkt C                                                   11

6  Annen kritikk                                                        12

7  Oppsummering:  Brudd på god presseskikk?       13

8  Hva er årsakene til det som har skjedd?               14

 

 

 

 

 

1  Innledning

 

Å vurdere denne saken kan deles opp i to spørsmål:

 

-          Hva er kritikkverdig?

-          Hvor alvorlig er det kritikkverdige?

 

Sekretariatets innstilling er etter vårt skjønn ikke i tråd med sakens alvor.  Denne kommentaren fokuserer derfor på det andre spørsmålet, mens klagen fokuserte på det første.   

 

For å vurdere alvoret i denne saken, bør en først forstå alvoret ved det Per Egil Hegge gjorde.  Det sistnevnte er tema for avsnitt 2.

 

En kan skille mellom to grunner til å reagere på kritikkverdige ting:

 

-          Om mulig å rette opp uretten

-          Å unngå at denne typen urett blir gjentatt

 

I denne saken dreier første punkt seg om å få fram sannheten om Helge Ingstad, det andre om å få fram sannheten om Hegge/Aftenposten (slik at de ikke gjør slikt flere ganger).  Aftenposten har motarbeidet begge disse tingene.  Avsnittene 3-5 beskriver og vurderer dette for hhv. punktene A, B og C i klagen.  Der kommenterer vi også sekretariatets innstilling.

 

I avsnitt 6 kommenterer vi de andre tingene vi er kritiske til, enn punktene A-C.

 

I avsnittene 2-6 bruker vi to begreper for å karakterisere alvoret, det siste er mest alvorlig:

 

-          Brudd på normal anstendighet, som vi ikke definerer nærmere

-          Brudd på grunnleggende krav til yrkesutøvere, dvs. at du skal ikke skade, og slett ikke bevisst

 

I avsnitt 7 oppsummerer vi vha.  begrepet brudd på god presseskikk. 

 

Hvis vi har rett, har Aftenposten gjort alvorlige feil, og sekretariatet har undervurdert sakens alvor.  Hvorfor skulle Aftenposten og sekretariatet gjøre slike feil?  Det er tema for avsnitt 8.

 

 

 

2  Hegges feil

 

Hegges feil var alvorlige både pga. deres konsekvenser og deres årsaker.

 

 

Konsekvensene 

 

Hegge skrev det følgende om Ingstad og apachene: 

Derimot behandler [Frode Skarstein] en episode fra 1930-årene langt mer kritisk: Ingstads skildring av et møte med ville apache-indianere i Sierra Madre-fjellene i grenseområdene mellom det sørvestlige USA og Mexico. Han tviler sterkt på at Ingstad fant stammen, bortsett fra noen få individer som var kommet på vidvanke på grunn av sitt forhold til straffeloven. Skarstein mener at den livfulle skildringen bør betraktes som litteratur, ført i pennen av en betydelig skribent.

Hegge ga m.a.o. inntrykk av at (han trodde Skarstein hadde rett i at) Helge Ingstad hadde skrevet en usann skildring av et møte med den ville apache-stammen i 1930-årene, og at Ingstad livet ut løy om en så viktig bedrift (siden Skarstein ”tviler sterkt”).  Dette er selvfølgelig alvorlig for Helge Ingstads gode navn og rykte.

 

Om årsakene:  Forsto Hegge at det han skrev, var feil?

Hovedpoengene i Skarsteins framstilling er de følgende:

”I mars [1938] fikk Helge et svært strengt brev fra mor og far i Bergen som sannsynligvis ble en vekker.  ’Vi har lest de vedlagte artikler i Dagbladet og Bergens Tidende og er ikke glad over beretningene om møtet med apachestammen [fordi foreldrene visste at de ikke var sanne]’” (s. 113).  ”I boka om apachene [’Apache-indianerne:  Jakten på den tapte stamme’, som kom ut året etter], beskriver Ingstad to episoder som er det nærmeste han kommer [de ville apachene]” - at han sannsynligvis hadde fått et glimt av en vill apache i kikkerten, og at han hadde fått ”øie på noen sky mennesker”.  Men ”oplysninger jeg senere har fått” tilsa at de sistnevnte kanskje ikke var ville apacher (Skarstein s. 115-6, også de to sitatene fra ”Apache-indianerne” står der).  Skarstein tviler på at disse to episodene faktisk skjedde (s. 116):  ”Ville [Ingstad med disse to episodene] gi seg selv utgang om noen skulle presse ham på tidligere overdrivelser?” 

Hvilke overdrivelser?  Det dreier seg dels om hva avisene skrev, dels om avisene hadde gjengitt Ingstad riktig:

·         ”[Dagbladet og Bergens Tidende] presenterte de samme nyheter som […] de amerikanske aviser” (s. 113).  Ifølge New York-avisene, som antakelig er dem Skarstein sikter til (ifølge en lokal Arizona-avis hadde Ingstad snakket med sju apacher), hadde Ingstad sagt ”at ’I saw five adult Apaches and a baby with my own eyes.’  Men noe mer enn å observere hadde han ikke våget, for ‘he felt he would have been taking his life in his hands had he tried to photograph the band’” (s. 112).  Ifølge en lokal Arizona-avis hadde Ingstad sett de fem “at a distance” (s. 113).

·         Før brevet fra foreldrene, hadde Ingstad skrevet til dem at det sto ”en masse sludder i artiklene [i amerikanske aviser], men det er i det vesentlige ikke min skyld” (s. 113).  Men Skarstein tror at det avisene (New York-avisene, antar vi) skrev, ”[sannsynligvis] kom fra Ingstad selv”.  Dette begrunner han bl.a. med at Ingstad før det ovennevnte brevet til foreldrene, hadde skrevet til en amerikansk venn at ”I managed to contact the wild Apaches.”  Til sin forlegger hadde han samme dag skrevet at “Jeg fandt dem” (s. 114).

 

Ut fra det ovenstående kan en dele Hegges feil i to:

I)                   Ingstad har ikke skrevet noen skildring av et ”møte” med ”stammen”, slik Hegge gir inntrykk av.  Det nærmeste måtte være ”noen sky mennesker”-episoden.  Men av ”Apache-indianerne” får en inntrykk av at dette var en kortvarig observasjon av noen få mennesker uten samtale (jfr. ”inne i fjellene fikk jeg også øie på noen sky mennesker, som syntes å være en del av de ettersøkte”, Skarstein s. 116) – m.a.o. ikke hva leserne vil forstå med et ”møte” med ”stammen”.  Og ”oplysninger jeg senere har fått” tilsa som nevnt at disse menneskene kanskje ikke engang var ville apacher.  Og Ingstads omtale av episoden var bare to kortfattede setninger (hvorav den ene markerte den sistnevnte tvilen), mens Hegge kalte skildringen livfull.  (Omtalen av kikkert-episoden kan kalles livfull, men dette var altså bare en usikker observasjon av et menneske vha. kikkert.)

II)                Skarstein tror ikke at Ingstad ”fant […] noen få individer som var kommet på vidvanke”, slik Hegge gir inntrykk av.  Det nærmeste måtte være den ovennevnte ”noen sky mennesker”-episoden (i den grad en kan kalle en usikker observasjon uten samtale å ”finne”).  Men Skarstein tror åpenbart ikke at den episoden fant sted.

En kan også merke seg hva Hegge ikke nevner:

III)             Hegge ikke engang antyder det som vel er hovedpunktene i begge biografienes framstilling – avisartiklene, foreldrenes brev etter artiklene med oppfordring om å si sannheten, dette brevets effekt på Ingstads framstilling.  Hegge antyder m.a.o. ikke den endring som skjedde, fra avisartiklene og de to brevene til hhv. den amerikanske vennen og forleggeren, til boka ”Apache-indianerne”.  (Et forbehold her er at det som sto i New York-avisene, kan være i samsvar med ”noen sky mennesker”-episoden i boka.  Men i boka uttrykte Ingstad som nevnt tvil om det var ville apacher han hadde sett (pga. ”oplysninger jeg senere har fått”).  Det som vel hadde vært ansett som det viktigste faktum i avisartiklene, ble i boka altså omtalt med bare to setninger, hvorav den ene markerte denne tvilen.)

 

 

Vi tror det er lite sannsynlig at avvikene I-III er gjort helt ubevisst, dvs. at Hegge verken har forstått at det han skrev var galt (punktene I og II) og  misvisende (punkt III), eller at det kunne være galt eller misvisende, og burde sjekkes.  Begrunnelse:

 

a)      Avvikene I-III er viktige.

 

b)      Tidligere tilfeller:  Apache-avsnittet er det nest siste avsnittet i biografi-omtalen.  Det siste avsnittet omtaler Ingstad som "en av venstrefløyens virkelig sene tilvekster".  (Benedicte Ingstad er i "Eventyret" mer vag (s. 284): "[H]an sto de siste tiårene av sitt liv adskillig lenger til venstre i politikken enn der han startet.")  Biografien-omtalen blir dermed et fjerde eksempel i tillegg til tre eksempler i hhv. 1999 (om Gudmund Hernes), 2001 (om Johan Galtung) og 2002 (om Galtung), på det følgende:  Hegge begrunner en påstand om bevisst feil/forvrengning fra en (for ham) venstreorientert person, vha. bevisst/ubevisst feil/forvrengning (jfr. www.pfu.blogspot.com).  Det er i varierende grad diskutabelt om feilene/forvrengningene i disse tre tidligere eksemplene var bevisste fra Hegges side.  Men i alle de tre eksemplene er det åpenbart at Hegge ikke har stilt alminnelige krav til seg selv for å unngå feil/forvrengninger.

   

c)      Tre trekk ved Hegges apache-avsnitt har antakelig bidratt til at ingen andre enn oss har påpekt feilene.  Vi tror gjerne at disse tre trekkene skyldes andre hensyn enn å unngå at feilene blir påpekt, men en bør likevel merke seg dem: 

 

·         Mens de nevnte angrepene på Johan Galtung og Gudmund Hernes hadde en uvennlig form, omtaler Hegge Ingstad på en vennlig måte.  Hegge skriver ikke at Ingstads skildring er ”usann” e.l., men at (Skarstein mener) den ”bør betraktes som litteratur”, til og med ”ført i pennen av en betydelig skribent.”  Hva er årsakene til denne forskjellen?  Vi tipper at Hegge har et mer positivt forhold til Ingstad enn til Galtung og Hernes.  Og Ingstad er død, og Hegge hadde biografi-anmelderens rolle.  Men det er også slik at uvennlighet ganske sikkert ville ha ført til motangrep, dvs. påpekning av Hegges feil.

 

·         Hegge overdriver ikke bare hva Ingstad påsto, jfr. punkt I, men også hva han faktisk klarte.  Ingstad ”fant” jo ikke noen ville apacher, slik Hegge påstår (at Skarstein tror) (jfr. punkt II).  Den feilen kan skyldes ulike ting.  For eksempel har den i likhet med vennligheten bidratt til at biografi-omtalen ikke virket å være ”mot” Ingstad. 

 

·         Hegge sier ikke noe om hvor den angivelige skildringen er publisert.  En naturlig forklaring er plasshensyn.  Men hvis Hegge hadde skrevet at skildringen sto i ”Apache-indianerne”, ville feilene ha vært åpenbare for mange, og antakelig blitt påpekt av andre enn oss.      

 

 

 

 

Hvor alvorlige er Hegges feil?

 

Hegge gjorde alvorlig og uberettiget skade på Helge Ingstads gode navn og rykte.  Det er lite sannsynlig at det skjedde helt ubevisst.  Dette er et brudd på grunnleggende krav til en yrkesutøver – du skal ikke skade (uberettiget), og slett ikke bevisst.  Oss bekjent har han gjort noe liknende tre ganger tidligere.  Både Ingstad-saken og de tre tidligere tilfellene gjelder (det Hegge anså som) venstreorienterte personer.

 

(Vi føyer til:  Undertegnede Erik Thorvik har snakket med Hegge, og har bl.a. derfor mye godt å si om ham.  Men det gjelder annet enn det som er temaet her.)

 

 

 

3  Klagens punkt A

 

Vår tittel på innlegg 1 var ”Feil av Hegge om Ingstad”.  Uten å spørre oss brukte Aftenposten  tittelen ”Helge Ingstad fant ikke apachene”.  Tittelendringen er alvorlig både pga. konsekvensene og årsakene:

 

 

Konsekvensene

 

Antakelig var det bare et mindretall av dem som så tittelen, som leste innlegget.  Hvilket inntrykk fikk flertallet som leste bare tittelen?

 

x1        Om uinformerte lesere:  Tittelens brodd mot Ingstad merket nok de (aller) fleste.  Tittelen åpnet for uærlighet fra Ingstads side -  hvorfor skulle det være nødvendig å si at ”Helge Ingstad fant ikke apachene”, hvis Ingstad hadde sagt det selv?  Hvor mange som merket denne antydningen, er vanskelig å si. 

 

x2        Biografi-omtale-leserne:  Tittelen ga denne gruppa, som er innleggets primære målgruppe, omtrent samme inntrykk som biografi-omtalen mht. Ingstads angivelige løgn om apachene.  (Bl.a. derfor tipper vi at tittelendringen gjorde at innlegget ble mindre lest.)  Mer presist, tittelen tilsa at Ingstads løgn var grovere enn biografi-omtalen tilsa – siden tittelen tilsa at han ikke fant noen, mens biografi-omtalen tilsa at han fant i alle fall ”noen få individer”.  Tittelen bidro m.a.o. ikke til å rette opp Hegges urett i denne gruppa, men heller til å gjenta/forsterke den.

 

x3        Andre som hadde hørt om Skarsteins Ingstad-kritiske biografi:  For disse signaliserte tittelen klart at innlegget var ”mot” Ingstad i den debatten.  At temaet var Ingstads sannferdighet om apachene, var en nærliggende tolkning for dem.

 

Hvilket inntrykk fikk de som leste hele innlegget?  Tittelen har antakelig svekket innsikten deres:

 

y1        Tittelen tilsa at hovedpoenget var at Ingstad ikke fant apachene.  Men hovedpoenget var egentlig at Ingstad selv hadde gjort dette klart i Apache-boka.  Dermed har leserne i mindre grad merket seg det egentlige hovedpoenget, som er positivt om Ingstad, og i større grad merket seg tittelens hovedpoeng (og Ingstads usannhet om dette i 1938), som har brodd mot Ingstad.

 

y2        Tittelen tilsa at Hegges feil ”i favør av” Ingstad var hovedpoenget – dvs. at Ingstad ikke hadde funnet noen apacher, slik Hegge påsto (at Skarstein trodde).  Dermed har leserne nok i mindre grad forstått at Hegges feil i det alt vesentlige var i Ingstads disfavør.  Dermed har nok også færre forstått at feilene neppe var helt ubevisste.

 

 

Årsakene

 

Det Aftenposten gjorde, var altså å

 

i)                    fjerne tittelens brodd mot journalisten, og rette brodden mot hans offer i stedet,

ii)                  forandre tittelen slik at innlegget ser ut til å være ”mot” i en debatt der det egentlig er ”for”, og

iii)                implisitt gjenta/forsterke den urett journalisten gjorde (jfr. x1, x2 og x3).

 

Forsto Aftenposten dette selv?  Ifølge Aftenposten ble vi ikke spurt om tittelendringen, fordi ”vi ikke så på det som en kontroversiell endring”.  At Aftenposten ikke merket noen av de ovennevnte signalene, og til og med var så sikre på det at de anså det som unødvendig å spørre oss, er åpenbart ikke sant.  Punktene i og ii ”må” de ha sett (punkt iii er vi mer usikre på) – ingen Ingstad-sympatisør ville velge en slik tittel.  Og dette gjorde de altså på eget initiativ, ”Feil av Hegge om Ingstad” var en nøktern, grei tittel.  Men det var en poengtert tittel, og etter alt å dømme var det dette poenget Aftenposten ønsket å undertrykke.  Selv påsto Aftenposten at de ”ønsket å være mer konkrete på hva som var feil.”  Men det tilsa åpenbart ikke en slik tittel, men f.eks. en tittel som ”Ingstad sa at han ikke fant apachene”.

 

 

Hvor alvorlig er tittelendringen?

 

Tittelendringen var nedrig, skamløs o.l.  En bør ikke slenge om seg med slike uttrykk, men heller ikke la være å bruke dem, når det er dem som passer best.

 

En bør merke seg i hvilken situasjon denne nedrigheten kommer til uttrykk - i en situasjon hvor normal anstendighet tilsier uforbeholden beklagelse, opprydding, flauhet/skamfullhet.  Og dette skjedde som nevnt på eget initiativ.

 

Og dette dreier seg om mer og viktigere ting enn former:  Tittelendringen

 

a)      svekket opprettingen av Hegges feil (jfr. særlig x2 og y1),

b)      antydet for også andre enn biografi-omtale-leserne det som Hegge hadde gitt inntrykk av, at Ingstad hadde løyet livet ut om dette (jfr. x1 og x3), og

c)      svekket forståelsen av hvor alvorlige Hegges feil var (jfr. særlig y2).

 

Punktene a og b innebærer at Ingstads gode navn og rykte er svekket sammenliknet med om vår tittel hadde blitt brukt.  Konsekvensene er m.a.o. av samme type som konsekvensene av Hegges feil.  Det betyr ikke at tittelendringen er like alvorlig som Hegges feil.  Alvoret kommer an på hvor sterke konsekvensene er, og hvor bevisst Aftenposten var disse konsekvensene.  Slikt er uklart.  Det vi kan si, er at Aftenposten må ha forstått at det å sette inn en tittel med brodd mot Ingstad, ville svekke effekten av innlegget i Ingstads favør.  Aftenposten motarbeidet m.a.o. oppretting av en skade som avisen selv var skyld i.  Tittelendringen hører derfor til i kategorien brudd på grunnleggende krav til yrkesutøvere – du skal ikke skade (uberettiget), og slett ikke bevisst.  Det kan høres overdrevet ut, men er ikke det.  Billedlig – Hegge tente på brannen, og Aftenposten la hindringer i veien for slukkingen.  Begge bidro til brannskadene, og var neppe uvitende om det. 

 

Punkt c ovenfor innebærer at vi i mindre grad fikk fram sannheten om Hegges feil.  Det øker gjentakelsesfaren, jfr. avsnitt 1.

 

 

Kommentar til sekretariatets innstilling

 

Sekretariatet mener at tittelendringen ”ikke [er] i strid med god presseskikk, selv om klagernes reaksjon er forståelig.”  Med det siste menes det vel at reaksjonen ikke er grunnløs e.l.  I den grad det er kritikk av Aftenposten – reaksjoner er sjelden grunnløse, heller ikke reaksjoner på riktige avgjørelser - kunne den knapt vært mildere, og Aftenpostens lesere ser den ikke.  

 

Sekretariatet begrunner ikke konklusjonen sin.  Selv har vi tenkt på særlig to innvendinger til vårt syn:   

 

Innvending 1:

 

Kommer poengene i-iii så klart/entydig fram av den nye tittelen, at det er brudd på god presseskikk?  Som nevnt, punktene i og ii er eller burde være åpenbare – ingen Ingstad-sympatisør ville velge en slik tittel.  Dessuten bør signalene være svært diskrete før dette kan vektlegges noe særlig - det bør ikke være slik at avisene kan tillate seg nedrige ting, bare de gjør det diskret.

 

Innvending 2:

 

8. november spurte vi Norsk Presseforbund:  ”Fins det noen retningslinjer for hvordan aviser skal behandle leserinnlegg?”  Fra sekretariatets svar:  ”Praksis er slik at en redaksjon har full rett til å redigere leserinnlegg, men man kan naturligvis ikke redigere slik at meningen forendres. Det blir naturligvis et vurderingsspørsmål.”

 

Vi antar at endringer i hovedmeningen/hovedintensjonen (heretter kalt intensjonen) i alminnelighet er mest alvorlig.  Og det er nettopp intensjonen tittelendringen forandrer:  Om en ser på tittelen isolert, er intensjonen åpenbart forandret.  Den er ikke bare forandret, men snudd 180 grader, og implisitt gjentas/forsterkes Hegges urett. 

 

Så kan en frikjenne Aftenposten fordi de ikke endret selve innlegget.  Men da sier en implisitt at avisene kan snu titlenes intensjon 180 grader (og implisitt gjenta/forsterke urett).  Slike tittelendringer er opprørende både  i seg selv og av grunner som de følgende:  Som nevnt leser de fleste bare tittelen.   I dette tilfellet svekket tittelendringen forståelsen også blant dem som leste innlegget – kanskje særlig mht. hva som var vår intensjon, da det ikke var plass til særlig annet enn fakta i innlegget (jfr. y1 og y2).

 

Vår gjetning er at de fleste diskutable endringer av innlegg er utstrykninger som påvirker ulike poenger, men som ikke påvirker intensjonen i nevneverdig grad.  Bl.a. pga. intensjonens og tittelens betydning, tipper vi at denne tittelendringen er blant de verste eksemplene på ”at meningen forandres” i Norge de siste tiårene. 

 

 

 

4  Klagens punkt B

 

Første og siste avsnitt i det innlegg 2 vi sendte inn, så slik ut:

 

 

To ganger har vi påpekt feil i personangrep fra Per Egil Hegge. Begge innlegg har Aftenposten skadet ved å endre dem uten å spørre oss.

 

< Her kommenterte vi så tittelendringen i innlegg 1, dvs. det siste innlegget Aftenposten hadde skadet.> 

 

I 2002 skrev Per Egil Hegge en kommentar full av feil/forvrengninger om Johan Galtung (jfr. siste eksterne lenke i Wikipedias Galtung-artikkel). Aftenposten endret innlegget vårt om dette uten å spørre oss, slik at mye av kritikken vår ikke engang ble antydet.

 

Aftenpostens betingelse for å trykke innlegget, var at første avsnitt måtte omtale bare en sak, Ingstad-saken, og siste avsnitt måtte strykes.  Begrunnelsen var at ”vi prioriterer ikke nå å slippe til kritikk mot noe som skjedde for åtte år siden.” 

 

Hegges feil og tittelendringen var åpenbart urimelige.  Mht. punkt B (og C) er det mer diskutabelt om Aftenposten var urimelig:  

 

 

Hvorfor urimelig?

 

Sju grunner til at Aftenpostens betingelse var urimelig:

 

1        Det siste avsnittet om 2002-saken var ikke bare ”kritikk mot noe som skjedde for åtte år siden.”  Det var først og fremst en del av begrunnelsen for vår hovedkritikk.  Det vi hovedsakelig kritiserte, var ikke en enkelthendelse (i 2010), men et handlingsmønster.  (Som Henning Berg har sagt:  ”En gang er en gang, to ganger er mange ganger.”)  Og uten 2002-delen av begrunnelsen, kunne vi ikke lenger kritisere et handlingsmønster, men måtte nøye oss med å kritisere noe langt mindre alvorlig – en enkelthendelse.  Aftenposten har ingen rimelig rett til å bestemme at den skal bli kritisert for bare en enkelthendelse, ikke et handlingsmønster.

 

2        En bør merke seg at det handlingsmønster vi kritiserte, var en selvopplevd historie.  Vi hadde m.a.o. ikke valgt ut hendelser – omtrent det samme hadde skjedd med begge de to innleggene våre.  Og det sistnevnte er selvfølgelig et viktig poeng som Aftenposten ikke har noen rimelig rett til å holde leserne uvitende om. 

 

3        En hovedgrunn til at handlingsmønstre er så alvorlige og dermed viktige å få fram, er at de innebærer økt gjentakelsesfare. 

 

4        Utstrykningen av det siste avsnittet er faktisk et eksempel på slik gjentakelse.  2002-saken, tittelendringen og denne utstrykningen innebærer at Aftenposten tre ganger på rad på en utilbørlig og alvorlig måte har skadet vår kritikk mot avisen.  Nær sagt den eneste forskjellen er at Aftenposten i det siste tilfellet ikke skadet innlegget uten å spørre oss, men i stedet krevde å få skade innlegget for å trykke det.

 

5        Som nevnt var det siste avsnittet også kritikk i seg selv, dvs. ”kritikk mot noe som skjedde for åtte år siden.”  Det som skjedde da, var alvorlig på samme måte som tittelendringen var alvorlig.  Hvis leserne omsider hadde fått vite om denne saken, og hadde kunnet lese om den vha. Wikipedia-lenken, ville noe viktig og riktig ha skjedd.  Det ville bl.a. ha bidratt til å rette opp noe av skaden på Johan Galtungs gode navn og rykte, som Aftenposten (pga. utstrykningen i vårt innlegg den gangen) og Hegge gjorde seg skyldig i.

 

6        Den naturlige tolkning av Aftenpostens ”prioriterer”-begrunnelse, var at nyere stoff burde bli prioritert foran den åtte år gamle saken.  Men under innlegget var det nok ledig plass (dekket med en vignett) for det vi ønsket å nevne om 2002-saken.

 

7        Om det ikke hadde vært nok ledig plass:  Presseetisk kritikk, ikke minst så alvorlig presseetisk kritikk som vår handlingsmønster-kritikk, burde ha vært prioritert foran annen aviskritikk i Leserforum.  (Vi mener at innlegg 2 var så viktig at det burde ha vært trykt på debattsiden, jfr. avsnitt 6.)

 

 

Hvor alvorlig er utstrykningen?

 

Vi mener den er et brudd på normal anstendighet.  Vi kunne fortelle at Aftenposten hadde brutt normal anstendighet (egentlig verre – hadde brutt grunnleggende krav til yrkesutøvere) på omtrent samme måte begge gangene vi hadde sendt inn et innlegg.  Det er selvfølgelig alvorlig kritikk, som bør behandles deretter.  Det Aftenposten i stedet gjør, er å gjøre omtrent det samme som de gjorde disse to gangene – skade kritikk mot seg selv på en alvorlig og utilbørlig måte.  Slikt kalles skamløshet. 

 

Dermed er det ikke sagt at Aftenposten gjorde noe de selv mente var galt, som nevnt er utstrykningen mer diskutabel enn tittelendringen og Hegges feil.

 

Egentlig hører også utstrykningen til i kategorien brudd på grunnleggende krav til yrkesutøvere – du skal ikke skade, og slett ikke bevisst.  Begrunnelsen er analog til begrunnelsen for tittelendringen:  I 2002 bidro både Hegge (med feil/forvrengninger) og Aftenposten (med utstrykningen i vårt innlegg som innebar å motarbeide oppretting av Hegges skade) til uberettiget skade på Johan Galtungs gode navn og rykte.  Og med utstrykningen i 2010 motarbeider de igjen oppretting av denne skaden. 

 

Vi nøyer oss imidlertid med karakteristikken ”brudd på normal anstendighet” om utstrykningen i 2010, bl.a. fordi Galtung-saken i seg selv ikke var hovedsaken i innlegg 2.   

 

Kommentar til sekretariatets innstilling

 

Sekretariatet skriver at ”mediene bør være svært romslige med å videreformidle kritikk av egen redaksjonell virksomhet.  Slik sett ville det ikke vært unaturlig om Aftenposten også hadde sluppet til klagerne i større grad i den foreliggende klagen.” 

Kritikken er påfallende mild – ”[fordi] mediene bør være svært romslige […] ville det ikke vært unaturlig”.  Formuleringen kunne ha vært brukt – og er kanskje mest naturlig å bruke - om kritikk som ikke burde slippe til, om det ikke var for at ”mediene bør være svært romslige”.

Sekretariatet skriver også: 

Heller ikke avslaget på formidlingen av kritikken av et åtte år gammelt forhold var i strid med god presseskikk. Det må understrekes at redaktørens rett til å beslutte hva som skal publiseres, kun kan overprøves når det foreligger en åpenbar tilsvarsrett, slik det er beskrevet i Vær Varsom-plakatens punkt 4.15.

Aftenpostens skamløshet har vært en overraskelse.  I et samfunn (og, antar vi, i en avis) hvor normal anstendighet er det vanlige, er den blant unntakene.  Avisens skamløshet er neppe tilfeldig, for pressemiljøets regler for behandling av leserinnlegg har også vært en overraskelse, på liknende måte.  I et samfunn hvor en prøver å unngå inhabilitet så mye som mulig, og har strenge regler og normer for å unngå maktmisbruk til egen fordel, er det følgende tilstanden mht. avisenes behandling av leserinnlegg:  Den eneste skriftlige begrensning i avisenes rett til å avslå eller endre kritikk mot seg selv, uten å spørre skribentene eller informere leserne, er ovennevnte punkt 4.15, dvs. tilsvarsretten.  Det fins riktignok ikke-skriftlige begrensninger, for eksempel ovennevnte ”mediene bør være svært romslige” eller det tidligere nevnte ”kan naturligvis ikke redigere slik at meningen forandres”.  Hvor strenge de ikke-skriftlige begrensningene er, og hvor strengt PFU reagerer eller kan reagere når avisene ikke følger dem, kan en imidlertid tvile på.  Nær sagt hele denne kommentaren illustrerer det - også det sekretariatet skriver:  ”Det må understrekes at redaktørens rett til å beslutte hva som skal publiseres, kun kan overprøves når det foreligger en åpenbar tilsvarsrett”. 

 

 

Kort sagt: 

·         Jfr. vår henvendelse til Norsk Presseforbund, tror vi det trengs flere skriftlige regler enn tilsvarsretten, bl.a. regler som gjør noe med pressens ”inhabile makt” i slike saker.  Det er påfallende at der behovet for regler skulle være størst – når en har latt pressen få en slik inhabil makt – er også antall regler minst.

 

·         Så lenge det fins bare en skriftlig regel, bør PFU bruke de ikke-skriftlige reglene.

 

 

5  Klagens punkt C

Aftenposten avslo innlegg 3 om utstrykningen i innlegg 2.  Det nye i innlegg 3 i forhold til innleggene 1og 2 var: 

 

d)     Saken i innlegg 1 er en del av et handlingsmønster for Hegge, og saken i innlegg 2 er en del av et handlingsmønster for Aftenposten.  Dette ble begrunnet med tre andre tilfeller for Hegges del, og to andre selvopplevde tilfeller for Aftenpostens del (2002-saken og utstrykningen i innlegg 2).

 

e)      Mht. Aftenpostens handlingsmønster antydet innlegget en årsak og et virkemiddel:  ”Noe bør gjøres med avisenes mulighet til å redigere kritikk mot seg selv.”

 

På forespørsel begrunnet Aftenposten avslaget med at ”dere allerede har sluppet til med kritikk – både mot Hegge og mot Aftenposten.”  Det sier intet om hvorfor vi ikke burde slippe til med det som vi ikke har sluppet til med.  Det de har sagt om dette, er begrunnelsen for utstrykningen i innlegg 2, at ”vi prioriterer ikke nå å slippe til kritikk mot noe som skjedde for åtte år siden.” 

 

 

Hvorfor er avslaget urimelig?

 

Et handlingsmønster er mer alvorlig enn en enkelthendelse (jfr. punktene 1-3 i forrige avsnitt).  I innlegg 3 utgjøres Aftenpostens handlingsmønster av tre tilfeller på rad, derav to i 2010 (jfr. punkt 4 i forrige avsnitt).  Dette er alvorlig kritikk, som bør behandles deretter. 

 

 

Hvor alvorlig er avslaget?

 

Avslaget er mer alvorlig, dess mer alvorlig kritikken i innlegg 3 er.  Innlegg 3 innebærer at en journalist har som handlingsmønster å sverte andre med feil/forvrengninger, neppe helt ubevisst, og hans avis har som handlingsmønster å motarbeide oppretting av dette vha. misbruk av den usunne redigeringsmuligheten.  Det vi påpeker er m.a.o. en skam, og normal anstendighet tilsier at så alvorlig kritikk bør få komme fram.  Dermed er det selvfølgelig ikke sagt at Aftenposten gjorde noe de selv synes var galt.    

 

Av samme grunn som i punkt B, bruker vi her ikke karakteristikken brudd på grunnleggende krav til yrkesutøvere.

 

 

Kommentar til sekretariatets innstilling

 

Se punkt B.

 

 

 

6  Annen kritikk

 

Klagens punkt D var et hypotetisk spørsmål som vi ikke går inn på her.  I omtalen av klagens punkt C nevnte vi noen andre avgjørelser enn A-C som vi var kritiske til.  Slike avgjørelser benevner vi her som punktene E, F, osv., og kommenterer kort alvoret ved disse.

 

 

E  Innleggslengden

 

Aftenposten ba oss forkorte innlegg 1 fra 2000 til 1100 tegn med mellomrom.  Vi mener sakens alvor og innhold tilsa 2000 tegn.  Forkortingen reduserte nok antall lesere drastisk, og var sånn sett kanskje Aftenpostens mest skadelige avgjørelse.  Vi karakteriserer den imidlertid ikke som brudd på grunnleggende krav til yrkesutøvere – da vårt syn på innleggslengden er diskutabelt, og sedvanen er formildende (pressen har vel for vane å korrigere feil i korte notiser).      

 

 

F  Publiseringsdagen

 

Hegges feil sto på en lørdag (677 000 lesere), vår korreksjon av disse på en søndag (502 000 lesere).  Her er det ingen formildende sedvane.  Tvert om er den et brudd på intensjonen i § 6 i ”Vedtekter for Pressens Faglige Utvalg”.  Intensjonen er klarest formulert for elektroniske medier: 

 

For elektroniske medier skal fellende eller kritiske uttalelser [fra PFU] publiseres slik at sannsynligheten blir størst mulig for at de som hørte eller så den innklagede artikkel eller innslag, også hører eller ser uttalelsen. 

 

Publiseringsdagen innebærer å motarbeide oppretting av skade avisen selv er skyld i, og er derfor brudd på grunnleggende krav til yrkesutøvere.    

 

 

G  Innlegg 2 i Leserforum

 

Innlegg 2 om tittelendringen ble sendt til debattsiden, men trykt i Leserforum (som er på søndager), som antakelig blir relativt lite lest.  Vi mener innlegg 2 var for viktig til det, men plasseringen i Leserforum er diskutabel, og vi går derfor ikke nærmere inn på dette. 

 

 

 

H  Manglende beklagelse

Det følgende glemte vi å nevne i klagen:  Vær Varsom-plakatens punkt 4.13 lyder:  ”Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig.”  Normal anstendighet tilsier selvfølgelig å beklage når feilen er så alvorlig som i dette tilfellet.  Her kan imidlertid sedvanen være formildende på samme måte som for punkt E, f.eks. hvis sedvanen er å beklage bare når avisen korrigerer feilen selv, ikke når dette gjøres i et leserinnlegg.

 

7  Oppsummering:  Brudd på god presseskikk?

Vi lar A stå for brudd på normal anstendighet, og K for brudd på grunnleggende krav til yrkesutøvere (dvs. at du skal ikke skade, og slett ikke bevisst).  Avsnittene 2-6 kan da oppsummeres slik:

 

2  Hegges feil                                                K

3  Tittelendringen                              K

4  Utstrykningen i innlegg 2                          A (K)

5  Avslaget på innlegg 3                    A (K)

6  Publiseringsdagen                          K

 

Forklaring:  Hegges feil (2), og Aftenpostens motarbeiding av oppretting av disse feilene (3 og 6), er K – siden de begge bidrar til skaden på Helge Ingstads gode navn og rykte, uten at vi kan se noen legitime argumenter for det de har gjort.  Aftenpostens nei til at leserne skal få vite at dette dreier seg om et handlingsmønster for både Hegges og Aftenpostens del (4 og 5), er A.  K-ene i parentes skyldes at Aftenpostens nei også er et nei til å rette opp noe av skaden Hegge og Aftenposten gjorde mot Johan Galtungs gode navn og rykte i 2002.  Parentesene skyldes at uretten mot Galtung ikke var hovedsaken.

 

Er vi urimelige ved å karakterisere disse tingene som hhv. K og A?  Hvis en mener det, vil vi understreke:  Det dette dreier seg om, er å skade (i betydningen motarbeide oppretting av skade en selv er skyld i), mer eller mindre bevisst.  Det er noe en ikke aksepterer av andre, hvorfor skulle en da akseptere det av en avis?

 

Vi vil også understreke:  Utstrykningen i innlegg 2 og avslaget på innlegg 3 er som nevnt diskutable avgjørelser, selv om de etter vårt skjønn er skamløse, kritikkens alvor tatt i betraktning.  Men at tittelendringen var kritikkverdig, er lite diskutabelt – Aftenposten måtte gripe til en åpenbar usannhet for å forklare den (at ”vi ikke så på det som en kontroversiell endring”, var grunnen til at vi ikke ble spurt).  Nær sagt den eneste grunn til ikke å felle Aftenposten på tittelendringen, måtte derfor være at en ikke synes den er kritikkverdig nok.  Men:  Den snudde tittelens intensjon 180 grader, og gjentok/forsterket implisitt Hegges urett.  Og dette innebar noe uhørt - å motarbeide oppretting av alvorlig skade, som en selv er skyld i.        

 

Både K og A er, eller burde være, å anse som brudd på god presseskikk.  Så lenge det fins bare en skriftlig regel for behandling av leserinnlegg, bør PFU bruke de ikke-skriftlige reglene (som sekretariatet har nevnt, jfr. avsnitt 4).  Hvis PFU kan bruke begrepet brudd på god presseskikk bare når den skriftlige regelen brytes, bør PFU bruke muligheten nevnt i ”Klagebehandlingen i PFU”:  ”I noen tilfeller kan en uttalelse [fra PFU] konkludere med at forholdet er kritikkverdig [så vidt vi forstår selv om konklusjonen er ikke brudd på god presseskikk].” 

 

 

 

8  Hva er årsakene til det som har skjedd?

 

Det bildet vi har gitt, er:

 

·         Både Hegge og Aftenposten har brutt normal anstendighet og det vi har kalt grunnleggende krav til yrkesutøvere.

·         Sekretariatet lar dette passere med nær sagt mildest mulig kritikk. 

 

Det er ikke hva en ville forvente av noen av dem.  Betyr det at bildet vårt er urimelig?  Eller, hvis det er rimelig, hvordan kunne det da skje?  Her vil vi nevne noen mulige årsaker til at dette har skjedd, og deler dem i fem grupper:

 

·         Pressens natur

·         Makt

·         Ideologi

·         Status

·         Kollegialitet

 

 

Pressens natur

 

Fra forrige avsnitt:  Det dette dreier seg om, er å skade (i betydningen motarbeide oppretting av skade en selv er skyld i), mer eller mindre bevisst.  Det er noe en ikke aksepterer av andre, hvorfor skulle en da akseptere det av en avis?

 

Men det er vel slik at en, mer eller mindre med rette, aksepterer mer ”skade” av journalister enn av f.eks. leger eller rørleggere.  Hvorfor? 

 

·         Journalister har ikke samme hjelperolle som leger og rørleggere.  I så måte har de mer til felles med dommere eller debattanter.

 

·         Alle debattanter forskyver virkelighetsbeskrivelsen i sin favør vha. f.eks. valg av titler (jfr. punkt A) og halvsannheter, og grensen for hva som er berettiget, er uklar.

 

·         Grensen mellom å motarbeide oppretting av skade som en er skyld i (som her er et ”brudd på grunnleggende krav til yrkesutøvere”), og mer legitim begrensning av slik oppretting, er også uklar.  Vi har som nevnt i forrige avsnitt brukt dette begrepet bare når vi ikke så legitime argumenter for det Hegge/Aftenposten gjorde.

 

 

 

 

Makt

 

To ting:

 

·         Avisene har en usunn makt over kritikk mot seg selv (jfr. avsnitt 4).  Usunne maktforhold gir nær sagt alltid usunne resultater.  Det skyldes dels at usunn makt muliggjør urett, dels at makt og rett lett blir ett (f.eks. vil en slaveeier lett mene at slaveri er rett).

 

For å se maktens betydning:  Anta at Hegges ofre Galtung og Ingstad hadde makten i Aftenposten, og hadde like lite hemninger mot å bruke makten i egen interesse som journalistene har.  Hvordan ville Hegges feil/forvrengninger da ha blitt omtalt? 

 

·         Pressen har fire av PFUs sju medlemmer, og Aftenpostens sjefredaktør Hilde Haugsgjerd er leder.  Til sammenlikning er Kringkastingsrådet annerledes sammensatt.  Men vi har ingen nevneverdig innsikt i hvordan PFU bør sammensettes.

 

 

Ideologi

 

Tre eksempler:

 

·         Avisene bør ”opptre fritt og uavhengig i forhold til personer eller grupper som [...] vil øve innflytelse på det redaksjonelle innhold” (Vær Varsom-plakatens punkt 2.2). 

·         ”[E]n redaksjon har full rett til å redigere leserinnlegg, men ...” (sekretariatet i mail til oss, jfr. avsnitt 3).

·         ”[R]edaktørens rett til å beslutte hva som skal publiseres, kun kan overprøves ...” (fra sekretariatets innstilling).

 

Dette er tre uttrykk for at pressen, mer eller mindre med rette, er forbeholden til omverdenens innflytelse på pressen.  Men i interessekonflikter mellom en avis og omverdenen, kan dette bidra til at omverdenens interesser blir for lite vektlagt.  Det kan gjelde både ved utforming av regelverk (jfr. den ovennevnte usunne makten) og i vurderingene av en sak som denne. 

 

 

Status

 

Per Egil Hegge er en nestor blant norske journalister, og Aftenposten kan kalles pressens flaggskip.  Dess høyere status en synder har,

 

-          dess mer brysom er synden (og dess mer gjøres derfor for å skjule den), og 

-          dess mildere tenderer motreaksjonene å være.

 

 

 

 

 

Kollegialitet

 

Folk gjør ofte mer for å forsvare kolleger enn for å forsvare f.eks. seg selv, bl.a. fordi det er mer akseptert.